Henrik Ibsens skrifter

Ved Kongl. Dramatiska Theatern i Stockholm hadde teatersjef Gustaf Fredrikson fanget opp nyheten om et nytt skuespill fra Ibsen. På spørsmål fra ham om muligheten til å oppføre stykket svarte Ibsen 15. november at han ikke kunne love annet enn at et eksemplar ville bli sendt Fredrikson «så snart bogen er færdig».

Overfor teatersjef Hans Schrøder ved Christiania Theater foretok Ibsen seg intet. Schrøder hadde trolig selv anskaffet stykket straks det forelå i bokhandlene i Kristiania 29. november. Etter å ha lest det kontaktet han Ibsen i et brev datert 30. november: «Jeg giver mig herved den Ære at forespørge om De er villig til at overlade Chr. Theater Retten til at opføre Deres nye Stykke ‹Fruen fra Havet›» (NBO TS ark A2 31b). Angående honorarspørsmålet ville han holde seg til den avtalen som var etablert med Ibsen i forbindelse med teaterets oppførelse av Rosmersholm, nemlig 10 % av bruttoinntekten. Han nevnte også som en selvfølge «at jeg i Tilfælde med Glæde vil modtage den Rollebesætning, De maatte foreslaa». Dessuten ville han sørge for at det fra teaterets side ikke skulle «spares nogen Udgift eller Anstrængelse for at give Stykket en saa god og værdig Udførelse som muligt».

Ved Det kongelige Theater i København var Rosmersholm blitt refusert to år tidligere, og det var ennå ikke oppført der. I et brev av 6. oktober 1888 til Jacob Hegel ber Ibsen om at forlaget så snart det nye stykket er utgitt, sender et eksemplar «ikke til teateret, men til kammerherre Fallesen privat og personlig». Ved å sende boken direkte til teatersjefen kunne man raskere komme i gang med produksjonen: «I dette mit nye arbejde forekommer der jo nemlig, så vidt jeg kan sé, intet som helst, der skulde kunne vække hans betænkeligheder, så ængstelig han end er». Imidlertid sendte Fallesen boken videre til Bøgh, og sensuren, som forelå 2. desember, var igjen negativ. Teaterhistorikeren Robert Neiiendam refererer sensors begrunnelse, som gikk ut på at det ikke var teaterets oppgave å propagandere for en moral som innebar at den ene ektefellen straks gav den andre fri for alle plikter overfor barn og hjem, når «en eller anden Forbryder (eller Forbryderske) virkeder ‹dragende› paa Fantasien og Sanserne» (sitert etter Neiiendam 1921–30, b. 5, 147). Fallesen ønsket imidlertid ingen reprise på situasjonen som oppstod etter at han avviste Rosmersholm. Han overprøvet sensors innstilling og kontaktet Ibsen telegrafisk 5. desember med spørsmål om teateret kunne få tillatelse til å oppføre Fruen fra havet. Ibsens svartelegram fra München samme dag lød: «Ja, saerdeles gerne».

Også tyske teatersjefer fattet interesse for å oppføre Ibsens nye skuespill. Direktør Sigmund Lautenburg ved Residenz-Theater i Berlin forhørte seg i et brev av 6. november hos Ibsen om mulighetene for dette. I sitt svar av 30. november nevner Ibsen at han gjennom Julius Hoffory også har kontakt med et annet Berlin-teater, Königliches Schauspielhaus, og at det er et springende punkt hvem som har en skuespillerinne som egner seg for hovedrollen.

Når det gjaldt situasjonen i Stockholm, kunne Morgenbladet 6. desember gjengi en meddelelse i Stockholms Dagblad om at Fruen fra havet ville bli oppført på Kongl. Dramatiska Theatern i Harald Molanders oversettelse (Anonym 1888f). Samme dag daterte Ibsen sitt svarbrev til Schrøder. Med sine negative økonomiske erfaringer i forbindelse med Rosmersholm på Christiania Theater slo Ibsen fast det samme prinsippet som han hadde forelagt Den Nationale Scene i Bergen, at han i stedet for et prosenthonorar ville ha et fast honorar. Det satte han til 2500 kroner «der, efter første gangs opførelse, indbetales til boghandler Nils Lund». Dersom Schrøder aksepterte de nye betingelsene, ville Ibsen «være Dem meget forbunden for at få adgang til at konferere med Dem om rollebesætningen». Noe komplett forslag til rolleliste hadde han ikke, siden hans kjennskap til ensemblet var mangelfullt. Men han tenkte seg Sigvard Gundersen som doktor Wangel og Laura Gundersen som Ellida. Han ønsket at Olaf Hansson skulle spille overlærer Arnholm, Arnoldus Reimers skulle ha rollen som Den fremmede mand og enten Henrik Klausen eller Jens Selmer skulle fremføre Ballested.

I det samme brevet gjør Ibsen teatersjefen oppmerksom på at han har samtykket i at Det kongelige Theater i København kan oppføre stykket, og at innstuderingen der vil starte ganske snart. Han håper at Fallesen ikke vil kreve at «ingen opførelse andetsteds i forvejen må finde sted». Med andre ord, den teatersjefen som var raskest i vendingen, ville her kanskje kunne sikre sitt teater en urpremiere.

Ibsens svar ble protokollført på Christiania Theater 9. desember (NBO TS ark A2 11). Fire dager senere ble det fra Christiania Theater sendt følgende telegram til Ibsen: «Betingelser og Rollebesætning antages. Brev Posten» (NBO TS ark A2 31b). Schrøders brev til Ibsen ble datert 12. desember, men avsendt dagen etter. Her gjentar Schrøder at «Direktionen indgaar paa Deres Forlangende om Kr. 2500 for Opførelsesretten til ‹Fruen fra Havet› paa Kr.a Theater». Han poengterte at Ibsen måtte få Fallesen «til at opgive Fordringen om, at Stykket ubetinget skal gaa først paa det Kgl. Theater». Schrøder hadde nemlig liten tro på at Det kongelige Theater ville bli ferdig med innstuderingen først. En forsinkelse der ville da forplante seg til avviklingen av repertoaret på Christiania Theater, som ville «paaføre samme et føleligt Tab». Det var en «Æressag for vort Theater at faa Stykket frem saasnart som muligt». Publikum ventet utålmodig på oppførelsen og «vilde tage det meget ilde op at skulle være afhængig af, naar det maatte behage det Kgl. Theater at sætte det op» (NBO TS ark A2 31b). Dette var nok argumenter Ibsen lot seg påvirke av. Å komme på kant med publikum som gav han inntekt, enten det var i form av et bokkjøpende eller et teatersøkende publikum, ville han sannsynligvis unngå.

Resten av brevet viet Schrøder til en drøftelse av rollebesetningen. Han mente at Ellida kunne fremføres av så vel Laura Gundersen som Constance Bruun, men han fulgte Ibsen, slik at valget falt på Laura Gundersen, «til hvem jeg derfor giver Rollen idag». Om Ibsen ikke hadde innvendinger, ville Constance Bruun bli tildelt Bolettes rolle. Den kunne også både Thora Hansson og Ragna Rynning ha fremført. Hildes rolle var ifølge Schrøder som skrevet for «Frk. Juell, der har arvet meget af sin Moders Temperament og Talent». Som Lyngstad foreslo han Berent Schanke, og han mente at Johannes Brun «vil blive en deilig Ballested». Om Ibsen hadde innvendinger mot forslagene, forventet Schrøder «snarest Underretning». Han ville også sette pris på et telegram dersom forslagene var akseptable. Schrøder forsikret Ibsen om at han ville være «taknemmelig for enhver Meddelelse vedrørende Stykkets Opførelse», og at skuespillerne ville bli glade «over de Vink, De maatte finde Dem foranlediget til at give» (NBO TS ark A2 31b).

Ibsen nølte ikke med å svare. Den 16. desember sendte han følgende telegram til Schrøder: «Ja! Ganz einverstanden Brief kommt.» I brevet av 18. desember sa han seg enig i Schrøders forslag til fordelingen av rollene. Han hadde også noen råd med hensyn til rolletolkningene. Ut av Lyngstrand skulle det lyse «det stilfærdig fornøjede». Hilde ville ikke være enkel å spille: «Det må vel forståes at det dæmoniske drag, som går igennem hende, for en væsentlig del har sit ophav i hendes barnlige altid utilfredsstillede længsel efter at vinde ‹Ellida›s hengivenhed». I Arnholms rolle mente Ibsen det var viktig at Olaf Hansson ikke lot seg forlede av Bolettes og Hildes ytringer om hans utseende til å fremstille ham «som virkelig gammel eller affældig», selv om han er blitt noe tynnhåret og fremstår litt «medtagen af skolegerningen».

Angående den snarlige oppsetningen av Fruen fra havet på Det kongelige Theater presiserte Ibsen at Fallesen ikke eksplisitt hadde krevd at skuespillet skulle ha urpremiere i København. Han var bare forberedt på at Fallesen som så ofte før ville fremme et slikt krav. Samtidig beroliget han Schrøder med at han ikke var i tvil om at han ville få Fallesen til å avstå fra dette kravet. Det var også et poeng for Ibsen å få sagt at Christiania Theater ikke måtte fremskynde premieren. Det viktigste måtte være at teateret ville «sætte al kraft på at bringe det frem i fuldfærdig og i muligst fuldkommen fremstilling og med et til stykkets grundstemning svarende udstyr».

I København hadde det straks etter bokutgivelsen vært strid om hvem som skulle fremføre Ellida, teaterets ubestridte primadonna og Ibsen-skuespillerinne Betty Hennings eller Josephine Eckardt. Personlige motsetninger gjorde at Fallesen ikke ønsket Hennings (Neiiendam 1921–30, b. 5, 147). Gjennom en dansk korrespondent i Aftenposten ble det norske publikum orientert om striden medio desember (Anonym 1888a). Men det viktigste hinder for en snarlig oppførelse av Fruen fra havet i København var teaterets reglement, hvor det i § 4 het at en dramatiker som overlot til direktøren å rollebesette et originalt dramatisk arbeid, kunne kreve «sit Stykke opført efter dets Anciennitet blant antagne originale Stykker» (Regulativ [1856], 2). Teateret måtte følgelig sette Ibsens nye skuespill så å si på vent.

På nyåret 1889 innså Ibsen at det ville drøye litt med oppførelsen også i Berlin. Av et brev han sendte 3. januar 1889 til Edmund Gosse, går det frem at han var orientert om at Fruen fra havet i løpet av februar ville bli oppført ved Königliches Schauspielhaus. Medio januar forstod han at det nærmet seg en oppførelse i Christiania. I brev av 15. januar orienterte han bokhandler Lund om at han ville motta et beløp på 2500 kroner, som han måtte overføre til Gyldendalske bokhandel. Fem dager senere orienterte han Hegel om at beløpet ville komme straks oppførelsen var gjennomført. Oppførelsen på Christiania Theater var bestemt til mandag 28. januar. Den 25. januar ble det opplyst at premieren måtte utsettes fordi Laura Gundersen hadde erklært at hun ikke kunne fortsette prøvene før i den følgende uken på grunn av overanstrengelse og nervøsitet (jf. Anonym 1889b).

Da prøveperioden gikk mot slutten, oppdaget Ibsen en trykkfeil i teksten. Den orienterte han Schrøder om i et brev datert 6. februar. I en parentes ved en av Bolettes replikker på side 193 stod det «halvt for sig selv» i stedet for «halvt fra sig selv». Det var viktig at rolleinnehaveren, Constance Bruun, ble gjort oppmerksom på feilen.

Dessuten hadde Ibsen fått lese de fem artiklene om Fruen fra havet som Alfred Sinding-Larsen offentliggjorde i Morgenbladet i desember 1888, jf. Mottagelse av utgaven . Om noen av rolleinnehaverne var usikre på hvordan «den rette opfatning» av rollene var, henviste han til denne artikkelrekken. Prøvene pågikk i januar og i alle fall til og med 9. februar (jf. NBO TS ark A2 201i).

Lørdag 9. februar 1889 kunne Morgenbladet melde at Fruen fra havet skulle oppføres tirsdag 12. februar. I den anledning kunne de som ønsket å sikre seg billetter, kjøpe disse dagen i forveien til dobbelt pris. Forestillingsdagen kunne publikum kjøpe billetter til «almindelige Overprise» i teaterets billettluke (Anonym 1889c). Dagen før første fremførelse ble rollelisten offentliggjort i blant annet Morgenbladet (Anonym 1889d). Av plakaten til urpremieren fremgår at Ibsens forslag i brev av 6. desember ble fulgt med hensyn til Sigvard Gundersen som distriktslege Wangel, Laura Gundersen som hans kone Ellida, Olaf Hansson som overlærer Arnholm og Arnoldus Reimers som En fremmed mand (NBO TS ark A2 262). Som Schrøder foreslo i brev til Ibsen av 12. desember, og som Ibsen hadde akseptert, ble Ballested spilt av Johannes Brun, Bolette av Constance Bruun, Hilde av Johanne Juell og Lyngstrand av Berent Schanke.

Fra Julius Hoffory, den danske professoren i Berlin som hadde oversatt Fruen fra havet til tysk, og som var Ibsens kontaktmann ved Königliches Schauspielhaus, hadde han 13. februar mottatt et brev med spørsmål om tillatelse til et par endringer av rollenavn som skulle stå på plakaten. Svaret kom raskt, datert 14. februar. At «Bolette», et helt uvanlig navn i Tyskland, skulle erstattes med «Babette», kunne han akseptere:

Da dette ble skrevet, hadde skuespillet allerede hatt urpremiere to dager tidligere, ikke bare i Norge, men samme dag også i Tyskland: Tirsdag 12. februar 1889 ble det oppført for første gang både ved Christiania Theater og ved Groherzogliches Hoftheater i Weimar.

Lars Holst i Dagbladet savnet den spenningskurven man var vant med å finne i Ibsens stykker: Den dramatiske spenningen blir større og større, inntil den til slutt brister, ofte med en skjærende klang. Slik var det ikke i Fruen fra havet. Her var spenningen sterkest i andre akt. Deretter gikk det «jævnt nedover, indtil det ender omtrent ligesaa idyllisk men langt fra saa troværdigt som sidste Akt i En Fallit » (Holst 1889). Også for den anonyme anmelderen i Verdens Gang fremstod Fruen fra havet mer som et lesedrama enn et scenedrama: «Dette seneste Ibsenske Værk øver ved Læsning al den Interesse, som knytter sig til Løsningen af de Sjælelivets dybe Gaader, Ibsen med genial Kunst aabner Blikket for; Læserens Fantasi og Gjætningsevne har sin Frihed» (Anonym 1889a). For leseren fortonte det mystiske og symbolske seg kun som svake antydninger. Når man ser stykket oppført, «træder dette mere grelt frem, virker i Kjød og Blods Form som Unatur eller idetminste som Sider ved Naturen» (Anonym 1889a).

Selv om rollene var besatt i samarbeid mellom Ibsen og Schrøder, selv om sceneinstruktøren var Bjørn Bjørnson, og selv om Ibsen både hadde kommet med synspunkter på rolletolkningene og henvist til Sinding-Larsens tolkning av personene, hadde kritikerne alvorlige innvendinger mot enkelte av skuespillerprestasjonene. I sin første omtale av Fruen fra havet fant Holst at et stykke av denne typen stiller sterke krav til fremstillingen, særlig til den sentrale rollen, Ellida. Laura Gundersen maktet bare delvis å tilfredsstille disse kravene, mener han. Riktignok fant han hennes spill i annen akt «genialt ægte». Samspillet med Sigvard Gundersen gjorde at nettopp denne scenen «ejede Livets egen Magt. Der var dem blandt Tilskuerne, der sad og skalv under og efter denne Akt». Etter å ha sett oppsetningen på nytt konstaterte Holst at Laura Gundersen hadde blitt mer sikker i fremstillingen. Nå lyktes hun i «at faa Ellida mere naturlig i de sidste Akter, end man skulde anse for mulig». Men hun deklamerte enkelte replikker som, dersom de var blitt sagt med stille inderlighet, kunne ha blitt mer menneskelige. Som eksempel trekker han frem replikken «Aldrig gaar jeg med Dem efter dette». Den mener han Laura Gundersen kunne ha fremført «med Magt i Stemmen, uden at det derfor blir Deklamation. […] Den burde fremsiges grundende og saa inderlig, vi vil sige indadvendt, grebet, at den ogsaa tog Tilskuerne». Høydepunktet nådde hun ifølge Holst i annen akt: «Her gir hun Livet selv, og derfor sidder hele Publikum i aandeløs Spændning, som var det en virkelig Oplevelse og ikke en Scene i et Skuespil» (Holst 1889).

Både Sinding-Larsen og Vibe var meget positive overfor Laura Gundersens fremførelse av denne «svære Titelrolle, paa hvis Udførelse saa overordentlig meget beror». Sinding-Larsen mente at hun gav en ypperlig fremstilling ved at hun hadde klart «at bringe til fuld Gyldighed det Poetiske i Ellidas Naturel, i denne lidenskabelige Kjærlighed til og Hjemve efter Havet, der ligger paa Bunden af al hendes Exaltation, al Sygeligheden i hendes indre Liv». Hun hadde også funnet en karakteristisk maske og «tager sig særdeles godt ud» (Sinding-Larsen 1889a). Vibe skriver at man blant de spillende først må nevne Laura Gundersen: «Hendes Præstation var helt igjennem udmerket. Allerede hendes ydre Apparition var baade sympathivækkende og karakteristisk». Ved første øyekast følte man at hun var i slekt med havet, og hennes sinnstilstand kunne man lese ut av hennes øyne og i hvert av hennes ansiktstrekk: «Det hører til de største Sjeldenheder at se et saa fortrinligt Spil paa Kristiania Theater» (Vibe 1889a).

Anmelderne var mer samstemt når det gjaldt Sigvard Gundersen som doktor Wangel. Vibe skriver at Gundersen ikke var «ubetinget heldig» (Vibe 1889a), at han talte for hurtig, samtidig som replikkføringen var for nonchalant. Anmelderen i Verdens Gang finner at Gundersen ikke har skapt noen type av rollen (Anonym 1889a). Sinding-Larsen var av samme oppfatning: Gundersen har ikke utnyttet de muligheter til «en selvstændig Farvelægning gjennem karakteriserende Smaatræk og Enkeltheder» som han mente Ibsen hadde lagt i skikkelsen (Sinding-Larsen 1889a). Holst var heller ikke tilfreds med fremstillingen av denne personen: «En sterkere individuel Karakteriseren vilde dog ha gjort hans Doktor Wangel mere virkningsfuld» (Holst 1889).

Arnoldus Reimers i rollen som En fremmed mand fikk hardest medfart av kritikerne. Ifølge Holst ødela Reimers all illusjon. Han manglet både ytre og indre makt. I det ytre mente Holst at han tok seg ut som «Billettøren paa et af vore mindre Dampskibe». Reimers burde hatt

Også Sinding-Larsen mente at mye av årsaken til at tilskuernes interesse kulminerer allerede med sluttscenen av annen akt mellom Ellida og Wangel, var at «Scenerne i 3die og 5te Akt med ‹den fremmede Mand› ikke rigtig kommer til den af Forfatteren beregnede og ved Stykkets Læsning tilstedeværende Virkning». Kanskje ville det ha vært mer virkningsfullt

Ifølge Vibe var Hansson for ung til rollen som overlærer Arnholm. Han fikk ikke frem at «Der er noget vist medtaget ved ham». I det hele tatt etterlyser Vibe en skarpere profilering av «Den fordums Lærer» (Vibe 1889a). Sinding-Larsen fant derimot at Hansson gav Arnholm med «det rette Præg af Alvor, Modenhed og Forstand» (Sinding-Larsen 1889a). Kritikerne var lite fornøyd med Schankes fremførelse av Lyngstrand, som ikke maktet å gjøre figuren interessant. Ifølge Holst var årsaken at Schanke manglet helt «det Lune, der skal gjøre hans naive Egenkjærlighed paa engang sympathisk og komisk» (Holst 1889). Schanke anvendte ikke dialekt, noe Holst beklaget; han kunne for eksempel ha talt bergensk. I stedet for at Schanke anvendte rollen til å live opp forestillingen, ble den til «et af dens døde Punkter». Vibe mente at Schanke gjorde Lyngstrand for beskjeden og svermerisk. At han presterte en «tør Tæringshoste» for å markere at Lyngstrand er «brytsyg», ble for Vibe «En falsk og stødende Realisme». Vibe merket seg at skuespilleren «efterhaanden glemte at hoste, saa at vi kun fik dette Træk i de to første Akter. Lyngstrand var aabenbart kommet sig mod Slutningen af Stykket» (Vibe 1889a). Sinding-Larsen var mer positiv. I hans øyne fikk Schanke frem «det Latterlige og Naive og samtidig det Sympathivækkende ved Figuren» (Sinding-Larsen 1889a). Holst var ikke fornøyd med Johannes Bruns fremstilling av Ballested. Hans halvdanske dialekt var ikke konsekvent gjennomført, og hans mange morsomheter kom ikke til sin rett (Holst 1889).

Teatersjef Schrøder hadde i brev til Ibsen 30. november 1888 forsikret om at teateret ikke ville spare på noen utgift eller anstrengelse for at oppførelsen skulle bli så verdig som mulig, og dette løftet ble fulgt opp. Ifølge en regning datert 15. februar 1889 fra teatermaler Olaf Jørgensen hadde han malt flere nye baktepper og flere dekorasjonsdeler for utendørsscener, blant annet «2de Sætstykker til 2den Agt (Udsigten) samt et nyt Hækkegjerde til 1ste Akt», og «2 nye Dampskibe» (NBO TS ark A2 159). I anmeldelsene ble utstyret kommentert nokså kortfattet. Holst skrev at «Paa Iscenesætning og Udstyr er anvendt megen Omhu», men han påpekte samtidig at symbolikken i siste akt var svak og ikke fikk «mer af Livets Styrke i sig derved, at vi ser Dampskibet glide forbi udover Fjorden – saa respektabelt det end var udført» (Holst 1889). Sinding-Larsen var fornøyd: «Udstyret frembød adskilligt Nyt og vandt ogsaa fortjent Paaskjønnelse» (Sinding-Larsen 1889b). Ikke minst vant den nymalte utsikten i annen akt påskjønnelse. Den fremkalte «endog stærk Haandklap» (Anonym 1889a).

Kritikernes tilbakeholdenhet overfor skuespillerprestasjonene og selve stykket viste seg også i publikums applaus. Ifølge Verdens Gang lød det kun noe bifall etter første akt. Etter annen akt var bifallet litt kraftigere, mens hverken tredje eller fjerde akt ble fulgt opp av noe sterkere stemningsutbrudd. Det kom derimot etter teppefall: «efter Stykkets Slutning brød Bifaldet ud i en varm Anerkjendelse af det magtfulde Spil» (Anonym 1889a). Det endte med fremkallelser. Høsten 1884 hadde direksjonen vedtatt at «Fremkaldelser for Eftertiden ikke blive at efterkomme, hverken i Løbet af en Forestilling, eller ved sammes Slutning» (NBO TS ark A2 6, 23. oktober 1884). Nå var publikums «krav» om fremkallelser så sterkt at «Reglementet sprængtes» (Sinding-Larsen 1889b). Først ble hele personalet fremkalt, så Laura og Sigvard Gundersen, og deretter stykkets instruktør Bjørn Bjørnson. Til slutt kom regissør Ole Johan Bucher på scenen for å forsikre om at «det ærede Publikums Hyldest vil blive Forfatteren meddelt» (Holst 1889). I brev av 14. februar 1889 til Julius Hoffory angående planene om en oppførelse i Berlin kan Ibsen fortelle: «Ifølge telegram fra Kristiania opførtes ‹Fruen fra havet› dersteds for første gang og med ganske overordentligt bifald». Kanskje var det fremkallelsene etter teppefall som fikk Sinding-Larsen til å konkludere med at den «usædvanlige Forventning, hvormed Opførelsen saaledes var imødeseet, blev ikke skuffet, – Aftenens Forestilling var en succès saavel for Stykket som for dets Fremstilling» (Sinding-Larsen 1889b).

Om urpremieren av Fruen fra havet på Christiania Theater ifølge kritikerne ikke ble en absolutt kunstnerisk suksess, ble stykket utvilsomt en ubetinget økonomisk suksess for teateret. Med fullt hus og billetter til forhøyede priser gav selve urpremieren en inntekt på 1804,30 kroner (NBO TS ark A2 194b). Dette var sesongens høyeste inntekt for én spillekveld. Ifølge en notis i Dagbladet var det også første gang på fem år at det var utsolgt hus på en urpremiere på et norsk stykke. Det ble dessuten opplyst at dette var den tredje største inntekten i teaterets nyere historie (Anonym 1889g). Festlighetene i anledning kronprins Gustavs besøk i 1882 innbragte de to største. Den 15. februar 1889 overvar kong Oscar 2. Fruen fra havet. Mange ønsket å besøke teateret denne kvelden, og inntekten ble på 1500,35 kroner (NBO TS ark A2 194b). De fem første forestillingene gav billettinntekter på over 1000 kroner hver, og gjennomsnittsinntekten på billettsalget på de ti første oppførelsene var på 1065,68 kroner (NBO TS ark A2 143e). I løpet av sesongen 1888/89 ble Fruen fra havet spilt 23 ganger på Christiania Theater, halvparten av dem i løpet av februar 1889.

Urpremieren på Groherzogliches Hoftheater i Weimar ble også imøtesett med stor spenning. Den anonyme kritikeren i Weimarische Zeitung, som ble referert i Dagbladet en uke senere, vurderte oppbygningen og utviklingen i handlingen som fortreffelig. Vedkommende opplevde også at skuespillet allerede fra første akt satte publikum i spenning og fastholdt den til teppefall. Et problem for tilskuerne var at Ibsen i Fruen fra havet i altfor stor utstrekning hadde forlatt realismen (Anonym 1889f). Dette påpekte også en korrespondent i Allgemeine Zeitung, gjengitt i Morgenbladet:

Etter de to urpremierene ble Fruen fra havet spredt til de øvrige nordiske hovedstedene. Premieren på Det kongelige Theater i København fant sted 17. februar, med Josephine Eckardt i rollen som Ellida. I sine Theaterbetragtninger, trykt i slutten av 1889, kommenterer ikke Edvard Brandes hennes prestasjon. Derimot ytrer han seg om Emil Poulsen som Wangel: Han «ligesom gled ud af Samtaletonen ind i en akademisk Harangeren, der daarligt passede til den ligefremme Købstadsdoktor» (E. Brandes 1889, 126–27). Den som gjorde sterkest inntrykk på kritikeren, var den 21 år gamle Anna Bloch som Hilde. Hun «fremhævede det Tøseagtige hos Hilde ved morsomme og virkelighedstro Betoninger og Stillinger. Hun vovede her […] delvis det Uskønne, det vil sige, hva der i alt Fald akademisk maa kaldes uskønt» (1889, 124). At det i København-forestillingen var Anna Blochs Hilde-skikkelse som vakte størst oppsikt, mens det i Christiania Theaters oppførelse var Constance Bruun som Bolette, «den ældre, ikke pikante men alvorlige og særdeles vanskelige Rolle» (1889, 125), som vant prisen, gir anledning til et spørsmål fra kritikerens side: Er det kanskje et tidens tegn at man ved Det kongelige Theater ikke rår over krefter som kan få noe særdeles ut av voksenrollene? Premieren gav en inntekt på 5918 kroner, den høyeste inntekten teateret inntil da hadde oppnådd på én kveld (jf. Halvorsen 1901, 101). Knapt en uke deretter, 22. februar, hadde skuespillet i finsk oversettelse ved Niilo Sala premiere på Suomalainen Teaatteri i Helsingfors, og 22. mars 1889 var det svensk premiere med oversettelse ved Harald Molander på Kongl. Dramatiska Theatern i Stockholm. I Norge sørget Olaus Olsens teaterselskap for at også publikum i flere av byene langs kysten fikk muligheten til å se Ibsens nye skuespill. Den norske premieren utenfor Kristiania foregikk i Kragerø 20. februar 1889, altså bare én uke etter urpremieren.

I begynnelsen av mars kom turen til Berlins teaterpublikum, da Königliches Schauspielhaus hadde premiere på stykket i Julius Hofforys oversettelse. I løpet av bare seks uker etter urpremierene i Kristiania og Weimar var Fruen fra havet spredt til et norsk teaterpublikum i så vel hovedstaden som i mindre byer, til teaterpublikum i de nordiske hovedstadene og til et tysk publikum. Til tross for at dette Ibsen-stykket ikke fikk en entydig positiv mottagelse ved urpremierene, ble det betraktet som en interessant utfordring for et moderne teater, og derved ble det relativt raskt formidlet til et nordisk og europeisk publikum. Ut fra det inntrykket man får av samtidens teaterkritikk, var den største vanskeligheten for teatrene å få tilskuerne til å godta Den fremmedes apparisjon i doktor Wangels have og hans underlige makt over Ellida. Denne skikkelsen representerte en teaterestetikk som det ikke var enkelt å realisere på scenen, og som måtte forekomme særdeles uvant for 1880-årenes teaterkritikere og teatergjengere. En kommentar fra dikteren kan illustrere den vekten han la på utførelsen av Den fremmedes rolle. Fra 3. mars 1889 oppholdt han seg som gjest i Berlin en ukes tid, i anledning ikke bare av premieren på Die Frau vom Meere ved Königliches Schauspielhaus, men også to andre teaterbegivenheter, Die Wildente på Residenz-Theater og Nora på Lessing-Theater (jf. M. Meyer 1971, 611). Uken etter tilbragte han i Weimar for å se oppførelsen av Die Frau vom Meere ved Groherzogliches Hoftheater. I et brev til Julius Hoffory datert Berlin 26. mars ber han om at denne formidler hans hjerteligste takk til alle som hadde bidratt «til at gøre ugen i Berlin til det mest lysende tidspunkt i mit liv». Han omtaler også sin opplevelse på teateret i Weimar: